Knut Rage
Etterpå ligger det hele bak henne som en vond drøm, et tåkeaktig, grusomt mareritt. Hun husker alle ansiktene, alle de stirrende øynene, de sammenknepne munnene, den tette atmosfæren i det mørke kirkerommet da hun går alene opp midtgangen. Langt der fremme venter Abel som en ondskapens fyrste i enden av en uendelig lang og dunkel tunnel. Det gjelder om å holde ut, holde seg oppreist, ikke miste balansen og falle, vise seg stolt, ikke la seg knekke. Under den slitte kjolen kjenner hun hvordan knærne dirrer. Kan noen i denne sjøen av stirrende øyne se hvordan det er fatt med henne? 155 Hun er glad for at hennes far har vendt tilbake til Bergen. Det ville vært uutholdelig for ham å være vitne til dette. Omsider er hun fremme ved alterringen. Abel stopper henne. Han løfter hånden som tegn på at hun skal stanse. Cilla er forvirret. Hun skjønner ikke helt hva han vil. Men aldri har hun sett et styggere blikk. Hans åsyn er hardt og uten nåde. Hans hår er kjemmet, hans drakt er det ingen andre som har maken til. Slik han står foran henne, med hånden løftet til dom, ikke til forsoning, men til fordømmelse, besitter han all makt mellom himmel og jord. Hun kjenner hvordan hun formelig krymper seg for hans stikkende blikk, og med et hikst faller hun på kne og folder hendene. Et øyeblikk er det blikkstille. Så tordner prestens røst. Det er synd, synd, synd, synd alle vegne! Og dette kvinnemennesket som har gått på utuktens lumske veier! Bekjenn din synd! Cilla kjenner ikke igjen sin egen stemme. Ja, ja! Jeg har syndet, jeg bekjenner, jeg bekjenner... Skulle dette aldri ta slutt...? Så er det over.
Read this work at the World Public Library (library card needed).