Tilbake 

Johan Sebastian Welhaven 
1807-1873 
Råd for uråd 
G udmund Thordsen Storebingen, 
han var gjev i ett og alt; 
smal om livet, bred om bringen, 
fast på tå hvor andre falt; 
glad og lett, men arm på gods, 
derfor var han flink til fots; 
flink, med skreppen på sin nakke, 
både opp og ned ad bakke. 
Knud Labeit i Viumåsen 
var en tverr og uglad mann; 
men han hadde fe i båsen, 
sølv i skap og fulle spann. 
Knud var både grim og gram, 
skakk i vekst og hoftelam; 
derfor drog den rike styggen 
helst i vei på hesteryggen. 
Ingeborg i Fagerlien, 
bedre terne så du ei. 
Gikk hun først på seterstien, 
ble det snart en allfarvei. 
Bygdens unge kareflokk 
drog til seters flittig nok; 
men hun så, hun enset ingen 
uten Gudmund Storebingen 
Det gikk hen til ut på høsten, 
seterhytten stod forlatt, 
da ble Gudmund reiselysten, 
og så tok han skreppen fatt. 
Mens han drog på salg og kjøp, 
Gudmund fra sin lykke løp. 
Knud Labeit, hvis fart var liten, 
passende dess bedre tiden. 
Så kom Gudmund hjem for silde; 
ti hans hjertenskjær var brud, 
tvungen, skjønt hun bar seg ille, 
solgt for sølv til rike Knud. 
Gudmund sagde: «Stans din gråt, 
vent, der finnes vel et råd, 
råd for uråd, om ei førenn 
du skal inn av kirkedøren.» 
Det ble vår i alle dale, 
elven elven steg og løvet sprang; 
da begynte Knud å prale 
med den fest han fikk i gang. 
Der ble brygget, der ble bakt, 
der var nok av stas og prakt; 
vidt omkring drog etter gjester 
spillemann og kjøgemester. 
Mellom Fagerliens birke 
og det stride elvedrag 
red i brudeferd til kirke 
Knud Labeit på pinsedag. 
Foran spillemannen drog, 
så kom bruden med sitt tog; 
først bak den der slo på tromme, 
så man Knud med følge komme. 
Men i skjul av grønne grene, 
ved den samme kirkesti, 
Gudmund Thordsen gikk alene, 
just da ferden kom forbi. 
Snilt han passet sine skritt 
så han fulgte brudens ritt, 
og da var det intet uten 
krattet mellom ham og bruden. 
Sådan gikk det frem til nesset, 
der hvor elven bøyet av; 
her stod flommen over gresset 
opp til sti og gjerdestav. 
Kirken lå så nær derved 
over på den annen bred; 
men av bro der var ei annet 
enn en stump som drev i vannet. 
«Tør der noen vade over?» 
ropte i sin vånde Knud; 
«den der prøver det, jeg lover 
Viumåsens beste stut.» 
Men de svarte ham med spott: 
«Rike Knud, du lover godt - 
vade over, det kan ingen.» 
«-Jo, jeg kan,» sa Storebingen. 

Og i tummelen og larmen 
frem til bruden trengte han; 
løftet henne høyt på armen, 
sprang, så i det stride vann. 
Elven om hans hofte stod, 
men han stemmet seg imot, 
og man så ham opprett skride 
over til den annen side. 
Da han stod på kirkevollen 
jublet store der og små. 
I hans arm satt hel og holden 
bruden med sin krone på. 
Knud Labeit forsøkte ei 
Gudmunds nye kirkevei; 
ingen av hans bryllupsfeller 
bar ham over elven heller. 
Folk på dette kirkestevne 
lovet og besvore det, 
at hver mann med all sin evne 
skulle stå på Gudmunds rett. 
Prest og klokker likedan 
lovet ham å holde stand; 
Knud ble snart så spak til mode, 
at han gav seg med det gode. 
Og man har i disse egne 
fra den tid et munnhell haft, 
som i korthet kan betegne 
Gudmund Storebingens kraft: 
Er et arbeid tungt og slemt, 
har man straks den faste skjemt, 
når man just får bukt med tingen, 
«Jo, jeg kan, sa Storebingen.» 


 
Medlem av HyperBanner Norge