Tilbake Alexander Lange Kielland 1849 - 1906 Visne blader Man kan bli trett av å betrakte et enkelt maleri; men man må bli det av å betrakte mange. Derfor er øyelokkene så tunge i de store gallerier og sitteplassene så tett besatte som en omnibuss om søndagen. Lykkelig den der har selvovervinnelse nok til av den store mangfoldighet å utpille et lite antall billeder til hvilke han hver dag kan vende tilbake. På denne måte kan man - uten at gardien’erne merker det - tilegne seg et lite privatgalleri som man har ganske for seg selv - fordelt i de store saler. Alt hva der er ikke hører til denne private samling, synker ned til lerret og forgylling - en dekorasjon man passerer på sin vei, men som ikke tretter øyet. En og annen gang hender det at ,am oppdager et billede man hittil har oversett, men som nu efter grundig prøvelse opptas i utvalget. Samlingen øker således jevnt, og det var endogså tenkelig at man ved systematisk å gjennomføre metoden, kunne gjøre en hel malerisamling til det slags privateiendom. Men i alminnelighet har man ikke tid. Det gjelder i en fart å orientere seg; man setter et kryss i katalogen ved de billeder man akter å annektere, likesom forstmannen merker sine trær idet han går gjennom skogen. Disse private kolleksjoner blir selvfølgelig av meget forskjellig art. Mang en gang leter man i en sådan forgjeves efter de store, anerkjente mesterverker, mens man kan finne et lite, oversett billede på hedersplassen, og for å forstå det underlige arrangementet i mange av disse samlinger, gjør man best i å la seg føre av den som har foretatt utvalget. Her er nu et billede fra et privatgalleri. - Der hang i en krok av salongen - 1878 et billede av den engelske maler Mr. Everton Sainsbury. Det vakte slett ingen oppmerksomhet. Det var hverken stort nok eller lite nok til å fenglse den banale nysgjerrighet; heller ikke var det spor av moderne ekstravaganse hverken i manéren eller i farven. Idert man passerte, sendte man det et velvillig blikk; for det gjorde et harmonisk inntrykk, og sjuettet var aliminnelig og lettfattelig. Det var to elskende som var blitt en smule uenige. Og publikum smilte, ider hver i sitt stille sinn tenkte på disse yndige små uvennskaper, som er så heftige og så korte; som oppstår av de utroligste og forskjelligste årsaker, men som uforanderlig ender med et kyss. Og dog samlet dette billede seg litt efter litt en egen menighet; man kunne merke at det var opptatt i flere privatsamlinger. Når man styrte mot den kjente krok, fant man ofte plassen opptatt av en enslig person, som stod hensunken i beskuelse. Det kunne være mennesker av den mest forskjellige art; men alle fikk de et eget felles uttrykk foran dette maleri, som om det kastet et falmet, gulaktig gjenskinn. Trådte man så nærmere, fjernet gjerne beskueren seg; det var som om bare en ad gangen kunne nyte dette kunstverk, som om man helst ville være alene med det. - I en krok av haven, like ved den øye mur, står et åpent lysthus. Det er ganske simpelt bygget av grønne spiler, som danner en stor bue med en bakvegg. Hele lysthuset bedekkes av vill vin, som fra den venstre side slynger seg over det buede tak og henger ned til høyre med lange, tynne grener. Det er sent på høsten; lysthuset har allerede mistet sitt tette løvtak. Bare de ytterste, fine stengler av den ville vin har ennu sine blader i behold. Og førenn de faller, skjenker sommeren dem, idet den går, alle de farver den har til overs; og som lette guirlander av gule og røde blomster henger de ennu en tid og smykker haven med høstens tungsindige prakt. Rundt på jorden ligger de nedfalne blader; og midt foran lysthuset har vinden med stor flid hvirvlet sammen de smukkeste av dem til en rund, sirlig liten gravhaug. Trærne er allerede avpillet, og på en naken gren sitter den lille havesanger med den rustbrune bryst - som et vissent blad der er blitt hengende - og gjentar utrettelig en liten stump som den husker av sin vårsang. Det eneste frodige i det hele billede er eføyen. For eføyen er som sorgen, den holder seg frisk både sommer og vinter. Den kommer smygende med de bløte følehorn, den legger seg inn i de minste sprekker, den trenger seg gjennom de minste åpninger; og først når den har vokset seg stor og sterk, merker vi at den ikke mere lar seg rive ut, og at den ubønnhørlig fortsetter med å ødelegge den hele bygning. Men eføyen er som en veloppdragen sorg; den dekker sine ødeleggelser med de glatte, smukke blader. Og menneskene smiler med glatte ansikter, idet de later som de ikke vet at de vandrer omkring mellom ruiner med eføyen over. - Midt i det åpne lysthus sitter en ung pike på en stråstol; begge hennes hender hviler i skjødet. Hun sitter med bøyet hode og et forunderlig uttrykk i det smukke ansikt. Det er ikke så meget krenkelse eller vrede, ennmindre alminnelig surmuleri, som taler ut av disse trekk; det er snarere en uhyre, bitter skuffelse. Hun ser ut som om hun var i ferd med å miste noe uten å eie kraft til å holde fat, - som om noe visnet for henne. Han, som støtter seg til hennnes stol med den ene hånd, begynner å forstå at situasjonen er alvorligere enn han tenkte. Han har forsøkt alle midler for å få den opprinnelig så ubetydelige strid bilagt og glemt; han har telt fornuft, han har prøvet spøk; han har bedt om tilgivelse, gjort seg så ydmyk - kanskje mere enn han har ment; - men alt forgjeves. Intet synes i stand til å rive henne ut av den halvdøde stemning hun er fanget i. «Men du vet dog at i grunnen holder vi begge så meget av hinannen.» «Hvorfor blir vi da så lett uvenner, og hvorfor er vi så bitre og onde mot hinannen?» «Men kjære! det hele var jo fra først av en ren ubetydelighet.» «Nettopp derfor! - husker du hva vi har sagt hinannen? hvorledes vi kappedes om å finne de ord vi visste ville være de mest sårede. O - å tenke seg at vi benyttet vårt kjennskap til hinannen for å utfinne de ømmeste steder hvor de onde ord kunne ramme! - og det kaller vi kjærlighet.» «Kjære - ta det nu ikke så høytidelig,» svarte han, idet han forsøkte en lettere tone, «om menneskene holder nok så meget av hverandre, er de dog stundom litt uenige; det kan nu engang ikke være anderledes!» «Jo, jo!» ropte hun, «det må gis en kjærlighet for hvilken strid er umulig; eller også - eller også har jeg tatt feil, og det vi kaller kjærlighet er ikke annet enn» - «Tvil ikke om kjærligheten!» avbrøt han henne ivrig; og han skildret i varme og veltalende ord denne følelse, som foredler mennesket, idet den lærer oss å bære hinannes svakheter; som skjenker oss den høyeste lykksalighet, idet den tross små uenigheter binder oss sammen med de skjønneste bånd. Hun hadde kun halvt øre hørt på ham. Hennes blikk var faret hen over den halvvisne have; hun hadde innåndet den tunge luft fra det døende planteliv - og hun hadde tenkt på våren, og håpet og på den allmektige kjærlighet der ender som en blomst om høsten. «Visne blader» - sa hun rolig, og idet hun reiste seg, adspredte hun med foten alle de smukke blad vinden med så megen møye hadde samlet. Hun gikk opp ad alléen der førte til huset; han fulgte like bakefter. Han taug; for han hadde ingen ord. En døsig følelse av engstelse og matthet la seg over ham; han spurte seg selv om han ennu kunne nå henne, eller om hun var hundre mil borte. Hun gikk med bøyet hode og så ned i blomsterbedene. Der stod astersene som forrevne papirblomster på vissent potetgress, georginen hang med de dumme kremmehushoder på de knekkede stilker, og stokkrosene hadde små vantrevne knopper i toppen og store, våte, råtne blomster nedover stilken. Og skuffelse og bitterhet skar seg dypt inn i det unge hjerte. Mens blomstene døde, modnet hun for livets vinter. - Således forsvant de oppad alléen. Men den tomme stol ble stående i det halvvisne lysthus, mens vinden atter fikk travelt med å ordne bladene til sin lille gravhaug. Og i tidens løp kommer vi alle - hver efter sin tur - for å sette oss på den tomme stol i en krok av haven og stirre på en liten gravhaug av visne blader. Medlem av HyperBanner Norge