Hanne Aga på leting etter lys
Hanne Aga: KRAFTAS Poesi/forteljande Aschehoug En interessant og utfordrende forfatter Anmeldt av TORIL BREKKE "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordetvar Gud." Slik åpner Johannes-evangeliet. 
I Hanne Agas poetisk-fortellende bok "Kraftas" - dertittelen er genitivsformen av "krafta" (kraften) - leser viinnledningsvis at "Historia om det pinefulle er historia omspråket. Bak det pinefulle ligg juvelen. (. . .) Det dreierseg om å nå fram til kjeldene for krafta". Og videre:"Språk finst ikkje her/berre stirande tankar/berre fluktover jordene/finst ikkje finst ikkje." 
Boken er dedisert til "min evige bror Johannes". Som omAga både ved dette og ved tittelen låner stemme til Gudssønn. 
Det handler om savnet av Språket. Og den som snakker,sier: "Språket går seint mot meg. Eg er i språketsventerom. På ei glattcelle. I ei tvangstrøye." 
Side etter side fylles av bilder av pine og savn,blindhet og tilfeldighet; Hanne Agas tekstfragmenter erknappe og rytmiske. Hun viser oss skjønnheten i landskapet;skaperverket som presten ville sagt. Og hun skriver omkraften, som fins, om vi bare velger, eller makter å se, ogikke trår feil. Men vi trår visst feil. 
"Eg kan ikkje meir her," sier fortellerstemmen. "Å lyfte tornebusken sin er svimlande uråd." Litt senere leser vi,likevel: "Halde seg fast i avstanden og i fortvilinga overfråveret av språk! Halde ut og endre lysets vilkår!" Men:"Det er snart for seint. Snart for tidleg. Her i kløfta ernaglane slått inn i alle frø." 
Det siste bildet her er svært godt; som om vi alle erkorsfestet, lidende i slektledd etter slektledd, som ofrefor sviket, valget av sølvpengene fremfor Sannheten ogLyset. 
Så kommer "språket" i boken. I hvert fall til den milde, svartkledte som går Johannes i møte. "Ho kjenner varmen,varmen frå spora, det gløder og brenn i små dønningar. Hoer levande." 
Og slik avslutter Hanne Aga: "Eg høyrer deg kraft./Eghøyrer deg fram." Og det kan være gjenfødelsens time. 
Slik kan boken forstås: Som et kritisk skrift rettet motmenneskene som gjennom historien har vendt Skaperen ryggen.Og som en sorgfull beretning om hva dette har ført til. Denkan leses som forfatterens egen kamp for å fylles av personlig religiøs tro. 
Men den kan også leses som en omvendt lignelse: MensBibelen er full av historier om mennesker som skal bringetilhørerne nærmere Gud, om de oppfattes rett, kan dettesees som en lignelse om Guds sønn, der menneskene kanskjønne seg selv bedre. 
I boken brukes aldri uttrykket "Ordet", men "språket", som i vår verdslige terminologi er bærer av (den forbudte)kunnskapen, og altså står i motstrid til tro. I denbetydningen åpner språket for erkjennelsen, muligheten tilmenneskelig fellesforståelse med språket som redskap. Så erdet kanskje dette hun forteller oss: At vi må bli flinkeretil nå frem til hverandre - i global sammenheng. 
Men enkel er ikke Agas tekst, og noen av bildene synesfremdeles - etter flere gangers lesning - preget av mangelenpå den kraft og det lys hun søker etter mellom permene. Menhun er en interessant og utfordrende forfatter. 
Jålete, men også spennende
Hanne Aga:GÅ I SKUGGEN VENT PÅ VINDENDikt, AschehougAnmeldt av EILIF STRAUMESkulle vi sammenligne Hanne Aga med noen annen norsklyriker,måtte det bli Ellen Einan. Men hverken i volum ellersærpreg når hun opp mot henne. Urettferdig å behandle enforfatter på en annens premisser? Kanskje. Og kanskje ikke.Når en diktsamling består av tilnærmet surrealistiske ordbilder, må man prøve å finne et visst koordinatsystem.Einans dikt følger sine egene vekstlover og henger sammen påen usammenhengende måte. 
Agas dikt spriker. Som Einans. Men holdes de også sammenav sine egne vekstlover, sin egen biokjemi? Et stykke på vei,men slett ikke alltid. Allikevel lytter man. For eksempel tilde to diktlinjene som tittelen på samlingen utgjør. Grovtantydet kan vi si at Aga bygger sine linjer som ordtak elleraforismer. Iblant får hun sagt noe om tingenes skjultedimensjoner i en paradoksal form: "Natta er klar. Klarare ennnatta" . Andre ganger kan en enkelt linje bli liggende og lyse:"Ein tanke smeltar i din nærleik" . Eller: "Steinen er øm somGud" . Av og til blir ordene meningsløst klingklang. Det eringen kjemi mellom dem: "Jag meg jord / eg ber din svartestol" . Det som gjør en litt forutinntatt mot Aga er detpretensiøse i å strø en og to og en sjelden gang firefemlinjer ut over hver side og kalle det en diktsamling. Hun gjør seg litt for betyningsfull. 
Jada, jada, nå beveger vi oss på farlig grunn. Men for megstår samlingen som ett eneste - og da langt dikt - som kunneføyes til andre i en virkelig samling. Det er ikke bare etbanalt krav om flere ord for pengene, men en trang til åfinne ut noe mer om forfatteren. Nå skjuler hun seg, ogergrer oss litt med det. Samtidig er dette et komplement. Huner ikke likegyldig. 
Et raskt forsøk på å angi en felles atmosfære for hennesverslinjer: Erotikk. Ensom kvinnes erotikk. Og kanskje ikkealltid ensom heller. Leseren balanserer mellom gleden ved detkortfattede og irritasjonen over det hermetiske, lukkede. 
Slik får det heller være til vi ses igjen.
Historie om / fra "verkelegheita" ?
Av Knut Ødegård Denne diktsamlingen er ikke ferdig til utgivelse,men kom ut likevel, mener vår anmelder, som haromfattende innvendinger mot ordvalg, formvalgog det teoretiske innhold. 
Hanne Agas diktsamling "Hard klar rose" harsom undertittel "Ei open historie" . For dennelesaren / kritikaren er det ei stengd historie,men det kan sjølvsagt vera mi skuld. Sjølvespråkbruken, og då meiner eg val av ordformerog skrivemåte er - om ikkje ei stengd dør såiallfall eit alvorleg hinder som held medvitetmitt borte frå diktet. Det dreier seg om nokre av dei mest groteske døme eg har sett på språklegsamrøre og manglande medvit om grunndrag i detnynorske målet. Eg skal ikkje plaga Aftenpostenslesarar med mange døme, men nokre må eg be omplass for som illustrasjon: "Klar" i stadenfor "klår" , "hukommelse" istf. "minne" , "innsikt"istf. "innsyn" , "erfaring" istf. "røynsle" , "fra"istf. "frå" , "klær" istf. "klede" , "barn" istf."born" (fleirtal) , "bilde" istf. "bilete" , "forståelse"istf. "forståing" , "verkelegheita" istf. "røyndomen" , "flyr" istf. "flyg" , "korsfestelsen" istf. "krossfestinga" ,"splittelse" istf. "splitting" , "grønn" istf."grøn" , "skygge" istf. "skugge" , "henrettelse"istf. "avretting" , "gjenkjennelse" istf. "attkjenning"- med svært mykje meir. Og konstruksjonar ogord som "den blei" i staden for "han vart" ,"komme" for "koma" , "samme" for "same" , "da"for "då" , "nå" for "no" . Eg er merksam på atein del av desse formene er lovlege, men detmå vera poetens oppgåve og fordømde plikt åskriva eit språk der ikkje dei einskilde ordog setningskonstruksjonane legg seg som gitterav irritasjon over auga på lesaren. Uelegant,uorganisk, ustelt, uslipt er språket i denne diktsamlinga. Arbeid med språk og stil er detfå vitnemål om. Jobbing derimot, jamvel åndsfunksjonanejobbar, åndslivet er på jobb, ja: "Kroppen jobbar for harde livet for å ordnainnsikta. Den vil ikkje gi fra seg sin forståelsefør tida er der" (dikt 16) . Dette er antenjål, språkleg fattigdom eller manglande medvitom nyansar. Ein bør i det minste kunne krevjaav ei amerikanisering som her at forfattarentek vare på amerikansk nyansering, som t.d.vert avspegla i formene job og work. Eller dåvera heilt konsekvent, slik at ein arbeidar nestegong er ein jobbar, arbeidstid, jobbetid osb.Men, og som eit apropos sagt, det er jo snartberre H.M. Kongen som syner vyrdnad for norskmål, slik det t.d. kom til uttrykk i hans fineny årtale nyleg då han konsekvent nytta detnorske ordet fjernsyn - men som ein eller annanforfallen tekstar (heiter det vel? ) ikkje kunnedy seg for å retta opp til TV i teksten under biletet av majesteten. 
Digresjon. Men til dagens tekst: Forfattarener også inkonsekvent. Formene "nå" og "enno"finn ein i same dikt (dikt 10) , i eit dikt skrivho om "øyeblikk" (bokmålsord) , medan ho i eitanna nyttar det nynorske "augo" (konservativfleirtalsform) . 
Eg er fullt merksam på at dette er mykje sagtom ordformer og val av språk. Samstundes ereg nokså viss på at eg slær ned på ein alvorlegveikskap i Hanne Agas poetiske språk: Det dreierseg om ein negativ irritasjon på grunn av slapp haldning til ordval hjå diktaren, noko somfår lesaren (denne, iallfall) til å reserveraseg mot diktet (i motsetnad til den positiveirritasjonen som fører diktet aktivt og aktiviserandeover i lesaren) . 
Det som er sagt om språk, kan tildels segjastom det tankemessige innhaldet i samlinga. Hogjer krav på å vera ei open historie, det viliallfall segja at det er ei historie - men oppdelti dikt og stutte prosastykke. Eit gjennomgåande tema er korleis kollektivt minne og medvit omsluttaross (ho byggjer her m.a. på eit sitat frå KjartanFløgstad) og korleis heile soga av tidlegare menneskelege (og førmenneskelege) og eigne røynslerer lekamlege røynsler: "Men kroppens hukommelseer større enn vi trudde. Det historiske mennesket / serpå oss med utvida auge. " Så langt eg oppfattarsamlinga, er fylgjande sitat sentralt: "Allemine erfaringar er kroppserfaringar. Min vitener ei kroppsviten" (dikt 13) . Det intellektuelleproblemet som ho ikkje nemner, er sjølve refleksjonen:Kva er det då i mennesket som reflekterer overmaterie (kropp) og røynsler, ja jamvel over refleksjonensjølv? Det er som om Hanne Aga har gripe einfascinerande tanke (som er materialismens intellektuelleforlis vert han pressa langt nok) , men sjuskermed inkonsekvensar og manglande gjennomføring. 
Denne samlinga er enkelt sagt ikkje ferdigtil utgjeving, men kom ut likevel. Det må forlagetta skulda for - for at det ikkje bad poetenarbeida meir med diktet, med "historia" someit heile, med det teoretiske innhaldet, ogmed norsk mål. 
Det hadde vore urett ikkje å gjera merksampå at i samlinga finst det mange fine bileteog kombinasjonar av bilete. Rytmen, som er eitberande element i all kunst, er til stades somsterk kraft. Likeeins syner ho uvanleg fintinnsyn i linedelinga, som er eit viktig elementi såkalla "frie" dikt. 
Hanne Aga: HARD KLAR ROSE EI OPEN HISTORIE Det Norske Samlaget